Rikkes blogg

HVORDAN KAN MAN VÆRE SÅ OND?!

Etter min, og jeg antar, etter folks almenne oppfatning er dette kun noe et sykt menneske kan gjøre. Å angripe dyr. Å pine dyr. Å drepe dyr er det noe av det mest syklige jeg synes et menneske kan gjøre. Det er ondskapsfult. Brutalt er det. Jeg ble kvalm av å lese om dette. Jeg ble sint. Jeg ble utrolig lei meg. Det er så feigt å gå på et dyr. Dyr kan ikke forsvare seg. Dyr er uskyldige, og de som morer seg av å plage, pine og drepe dyr, burde bures inne i lang tid! 

Det er etter min mening helt jævlig. Jeg fatter ikke at det finnes strengere straffer mot dyreplageri her i landet. Det er forkastelig. Vold og drap på uskyldige dyr burde prioriteres i like stor grad som vold mot mennesker. Det å gå løs på et dyr er etter min mening et forvarsel på at et menneske er i stand til å utføre vold mot andre mennesker også. Hvorfor griper ikke myndighetene og politiet tak i dette?!

Jeg håper at dette kan være en oppvekker for mydighetene, og at man kan få gjennom straffer - strenge straffer mot dyremishandlere. Ikke bare at de får gå unna med en bot, men at de faktisk må sone straff i fengsel. 

Dette er sykt. Det er så smålig. Det er så ondskapsfult! Jeg håper inderlig at de som står ansvarlige for dette straffes hardt, og at de blir tatt! 

Her er linken til artikkelen i dagbladet:

http://www.dagbladet.no/2010/04/12/nyheter/innenriks/dyremishandling_dyrenes_nyheter/11248561/

Den trodde sikkert jeg var gal. 

Men i dag tok jeg altså på meg de støvete joggeskone. Jeg tok på meg et par gigantiske solbriller så ingen skulle kjenne meg igjen ettersom jeg antageligvis kom til å pese som en 15 års gammel labrador da jeg hadde rundet på butikken 2 minutter unna, og jeg hadde musikk på ørene. Da jeg så på meg selv i speilet før jeg "rushet" av gårde, tenkte jeg; nææ-æh, Rikke, du ser jo riktig så sporty ut! Hvor vanskelig kan dette være?! Pøh.

Så bar det ut. Jeg startet rolig. Har lest at et menneske som ikke har trent på over et år skal starte ut rolig. Så jeg begynte med å gå. Økte tempoet, og startet sakte men sikkert å jogge med Rihannas "Cold Case Love" på ørene. Og jeg ble faktisk litt imponert over meg selv. Jeg jogget langt! Til meg å være. Og ja. Det var døøøødsslitsomt, men jeg klarte det. Jogget i flere minutter før jeg igjen gikk over til å gå et stykke, før jeg igjen satt opp tempoet, denne gangen med Robyn og "With every heartbeat". Følte meg litt ironisk der jeg løp og hørte setningen "and it hurts with every heartbeat..." gjentatte ganger på øret, og kjente at hele kroppen verket for hvert steg jeg tok. 

Nesten hjemme. Jeg løp over veien og inn på gårsplassen. Stoppet opp et øyeblikk utenfor døren og fikk pusten tilbake. Gikk inn og følte meg sabla flink og tok en rask titt i speilet på det jeg trodde skulle være et fresht og sporty fjes. Det var uansett ikke noe fresht og sporty jeg møtte i speilet. Tvert i mot. Jeg så ut som en rødsprengt hummer!!! Og jeg hadde jogget hvor lenge? Sammenhengende et kvarter?! Gaaash! 

Til tross for det røde hummertrynet mitt tok jeg noen få styrkeøvelser også. Følte meg flink. Og sporty. Kanskje ikke så fresh, men om jeg fortsetter med dette, så kanskje jeg blir litt fresh. 

Nå er det lørdag. Og tid for en øl :)

Sånn som nå. 

Klokka er litt over ett om natten og jeg sitter og koser meg gløgg i hjæl. Jeg har tent duftlys. Har dempet belysning på rommet. Har utsikt over gaten fra vinduet. Ser gatelysene. Ser mørke vinduer. Jeg har satt meg godt til rette i senga med et ferskt engelsk motemagasin som lukter nytt. Og i bakgrunnen synger Anthony Hamilton sårt om "Charlene". Det kunne ikke vært bedre. 

Det er også om natten jeg tenker klarest. Det er også om natten at jeg klarer å være effektiv når det kommer til rydding. 

Sånt fungerer ikke i dagslys. 

Det gjør bare ikke det.

Av en eller annen merkelig grunn.

Ha en god natt :)

Det begynte med at jeg gikk berserk på Platekompaniet, og kjøpte tonnevis av nye filmer. Jeg har aldri vært noen stor fan av å kjøpe filmer. Jeg har alltid foretrukket å leie filmer med riper i DVD - plata, for så å levere de tilbake dagen etter. Men det var min gode venninne Nora som fikk meg til å begynne å kjøpe filmer. Hun kjøper alltid filmer når vi er ute og handler. Alltid. Så en mørk ettermiddag i februar fant jeg også ut at jeg skulle gi filmshopping et forsøk. Og det funket. Det funket så til de grader. Det funket faktisk så godt at jeg nå føler at jeg trenger minst to nye filmer hver uke! Noe som passer dårlig ettersom jeg kjører low budget for tiden for å unngå å havne i luksusfellen. Men jeg har altså sett mange filmer, og jeg har sett mange bra filmer, og filmer jeg mener er oppskrytt. Jeg har blant annet fått sett en del Woody Allen filmer. 

Jeg har funnet ut at jeg liker den "nye" Woody Allen bedre enn den "gamle". 

"Annie Hall" var en OK film synes jeg. Synes ikke den var så bra som folk skal ha det til. Det er bare min mening, men den gjorde ikke noe stort inntrykk på meg. Så jeg blei faktisk litt skuffa. Man "må" jo liksom ha sett den, ettersom man i dag nærmest regner den som en klassiker, men jeg ble altså ikke imponert. 

To filmer jeg derimot ble imponert av; var disse:

"Vicky Cristina Barcelona"

og

"Match Point"

Nå skal det sies at jeg er stor fan av Scarlett Johansson, at jeg synes hun er utrolig dyktig, digg, og at dersom jeg hadde vært lesbisk skulle hun vært dama mi.

Men tilbake til filmene. Begge er jo regissert av Allen, og jeg må si at det er ett eller annet med disse to filmene som griper meg. Jeg vet ikke hva det er. Man kan tydelig se at de er Woody - filmer, på måten de handler om mye men samtidig lite, akkurat som i "Annie Hall"; men disse filmene ga meg ettertanke og fikk meg til å undre på utfallet og handlingen. "Vicky Cristina Barcelona" fikk meg til å ville dra til Barcelona og finne meg en elsker, i tillegg til at handlingen til tider er absurd morsom til tider. Jeg liker også den typiske Allanstemmen som ligger som en voice - over gjennom hele filmen. Når det kom til "Match Pont" grep den meg på en annen måte. Den hadde denne mystiske stemningen gjennom hele filmen, og overrasker deg med sjokket du får mot slutten av handlingen. I ettertid fikk den meg også til å tenke. Klarer ikke helt å sette ord på hva jeg tenker på når jeg tenker på filmen i ettertid, men jeg tenker på hvordan den endte. Funderer over om det virkelig kunne skjedd i virkeligheten. Jeg synes uansett at filmen var guffent god. For guffent god er to beskrivende ord. Jeg fikk en guffen følelse etter å ha sett filmen, og sånt liker jeg. At man sitter igjen med en følelse etter at man har sett en film. En følelse som gnager litt. Det får man av "Match Point". 

Jeg har sett mange andre filmer i det siste, men jeg merker at dette innlegget allerede har blitt mye lengre enn jeg hadde planlagt, så jeg skriver om de en annen dag. :)

Om jeg kort skal oppsummere atmosfæren i Paris vil jeg si den var kunstnerisk. Den var slik man ser i filmer. Amorøs og full av flørt. Men det eneste jeg ikke likte med Paris var de arrogante franskmennene. Vi møtte selvsagt trivlige, hjelpsomme og høflige franskmenn på vår vei i den store byen, men gjennomsnittet var uhøflige, arrogante og egoistiske. Det mislikte jeg. Derfor er ikke Paris min favorittby. London troner fortsatt øverst på lista. Men nå skal jeg ikke snakke om London. Nå er det Paris som gjelder. Her er noen andre bilder jeg tok da vi møtte våren i Paris. 

Jeg avslutter med et bilde av min nydelige venninne Nora, der hun så fint står ved Seinen. Hun har tatt masse fine bilder på turen var med sitt fantastiske kamera, og jeg synes hun er en av de flinkeste jeg kjenner til å ta bilder. 

Takk for turen :)

Woho! 

Våren har endelig kommet til Oslo, og jeg skal bli flinkere til å blogge. 

Ja, men misforstå meg rett her. Jeg mener ikke at Top Gears Jeremy Clarkson er den diggeste mannen i verden, og at han er hot, sexy og deilig, nei nei, han er litt for gammel for det. Men han har det en mann skal ha, i følge meg. Hver eneste gang jeg ser på Top Gear blir jeg avstandsforelska i sjarmen hans og føler meg som en fjortis igjen fordi jeg blir smigret av en mann på TV. 

For slik Helen Mirren sa på Top Gear en gang; Jeremy is "übermale". Og det stemmer jo! Han er mandig på den guttete og kule måten. Han er morsom, smart, rampete og sjarmerende. Og det derre med bil. Det er noe mandig med bil. Motor, olje og menn. Og Jeremy Clarkson gjør bil morsomt!

Til og med for en trikketilhenger som meg :).

I dag kjøpte jeg altså en liten kjøleskapsmagnet til pusekatten min Katinka. 

Hvorfor?

Fordi pusekatten på magneten og teksten på magneten minnet for mye om lille Katinka. Så jeg kjøpte den til henne.

(Ikke si til noen at jeg pakket den inn).

Katinka på webcam. <3

Men de siste ukene har jeg hatt stemmen fra artikkelen i A- magasinet i bakhodet hver gang jeg tar en bit av kjøttdeigen i spagettisausen, eller hver gang jeg bestiller kyllingnudler på cafe. For jeg får nemlig ikke de vonde og brutalt ærlige ordene i den artikkelen ut av hodet. Ordene om stakkars unge kyr, geiter, griser, høner og kyllinger som fraktes til slakteriet og bøter med livet på grusomme måter. For det er nemlig ikke så idyllisk som slakteriene vil ha det til, og da jeg leste artikkelen gikk det grøssninger nedover ryggen på meg. Visste ikke at det var så ille. Visste ikke om forholdene. Synes det var jævlig. Ble kvalm da jeg tenkte på kjøttdeig. Begynte å grine da jeg tenkte på kylling. 

Og i går. I går skulle jeg lage middag. Det involverte blant annet å skjære opp 4 kyllingfileter. Det var ikke noe gøy. Ufrivillg tenkte jeg på at dette en gang hadde vært en stakkars høne, eller en forvokst kylling, og jeg ble uvel av å stå å skjære opp fileten i små biter, og jeg fikk så dårlig samvittighet. Jeg fikk så dårlig samvittighet! 

Jeg er såpass ærlig at jeg innrømmer at jeg er ekstremt glad i kjøtt. Kjøttdeig, biff, kylling. Og jeg er såpass realistisk at jeg ser at verden stopper ikke å selge kjøtt bare fordi jeg ikke spiser det og kjøper det. Men jeg veit ikke hva jeg skal gjøre her jeg. Blir kvalm og får dårlig samvittighet når jeg tar en bit kylling eller kjøttdeig, men veit at kroppen trenger b - vitaminer, så det hele er en ond sirkel. 

Jeg har uansett bestemt meg for å gjøre noe med saken. Bidra med noe. Gå i tog! Sikre dyrs rettigheter! Danne Norges første dyrepoliti, også for de husdyrene som sendes på slakteri. Om de skal slaktes, så skal det skje på en verdig måte. En måte som er fri for blod og skumle scener. En verdig død. Det har dyrene krav på. Faen, blir forbanna bare jeg tenker på det. Og den dårlige samvittigheten blir ikke mindre når disse reklamene henger rundt i byen for tiden... 

Den lille søte kua på tur..: